HØYESTERETTSDOMMER

Aars-dommen Rt. 1896 s. 530 - Her var forholdet at en mann fra gården Årsrud hadde tatt navnet Aars – etter oppfordring fra en lærer som med rette bar dette navnet. Etter at han hadde brukt navnet i 30 til 40 år, ble et medlem av familien Aars oppmerksom på forholdet og anla sak for å få ham frakjent navnet. Noen navnelov fantes ikke den gang, og heller ikke noen eldre rettspraksis eller administrativ praksis som kunne gi veiledning. Høyesterett kom imidlertid med 6 mot 1 stemme til at slektsnavn - i hvert fall når de var så vidt sjeldne som Aars - burde beskyttes, og frakjente brukeren retten. Dommen har dannet grunnlag for senere praksis og lovgivning om navnespørsmål.
Kilde: Sensorveiledning, endelig utgave. Tredje avdeling jus. Vårsemesteret 2000

Hvis man stiller spørsmålet hvorvidt en dom er rettsskapende, kan det bare besvares ved å studere det samlede rettskildematerialet som forelå for domstolen. I et slikt perspektiv kan det hevdes at mange av de dommene hvor Høyesterett sto på (tilnærmet) ”bar bakke”, (f.eks. Aars-dommen (Rt. 1896 s. 530), dommen om To mistenkelige personer (Rt. 1952 s. 1217)) er rettsskapende i lavere grad enn avgjørelser hvor Høyesterett velger en annen løsning enn det foreliggende rettskildemateriale tilsier. Kilde: Sensorveiledning JUR4000: Jan E. Helgesen

Hønshaukdommen: En småbruker skjøt og drepte en hønsehauk som hadde angrepet en av hans høner i hønsegården på hans småbruk. Han ble frifunnet med hjemmel i viltloven av 29. mai 1981 nr. 38 §11, jfr. bufeloven av 9. juli 1926 nr. 4. Høner og fjærkre kan ikke regnes som bufe, men det var grunnlag for en viss utvidet eller analogisk anvendelse av forsvarsregelen i viltloven §11 annet ledd, slik at eieren også av andre husdyr enn bufe etter omstendighetene lovlig kan avlive vilt som angriper dyrene. Kilde: tauboll.no

Kjuus-kjennelsen: 70-årig, tidligere ustraffet mann ble idømt 60 dager betinget fengsel og en ubetinget bot på kr 20.000,- for overtredelse av straffeloven §135a, første ledd. 1. punktum, jfr. annet ledd. Dissens 12-5. Som ansvarlig leder for et politisk parti hadde han distribuert partiprogrammet som inneholdt krenkende uttalelser av rasistisk art. Dommen inneholder en prinsipiell drøftelse av forholdet mellom ytringsfrihet og personvern, herunder rasistiske uttalelser. Kilde: tauboll.no

Kløfta-dommen: I Kløftadommen er det skilt mellom:
1) Grunnlovsbestemmelser til vern om enkeltmenneskes personlige frihet eller sikkerhet
2) grunnlovsbestemmelser til vern om økonomiske rettigheter.
Om den første gruppen antok retten at grunnlovens gjennomslagskraft måtte være betydelig.
Dommen er også i rettskildelæren et eksempel på HRs prøvelsesrett overfor nye lovreglers grunnlovsmessighet.

Kløftadommen er et eksempel på bruk av Lex Superior prinsippet. Her var en formell lov i strid med Grunnloven.

Lillehammer-saken: saken viser til drapet på en marokkansk kelner bosatt i Norge, Ahmed Bouchiki (1943–1973), på Lillehammer den 21. juli 1973, utført av agenter fra Mossad. Drapet regnes som den mest alvorlige terrorhandlingen i norsk historie. Kilde: Wikipedia

Lillehammersaken - hovedpunkter Kilde: regjeringen.no

Multedommen: Under en flere timers fjelltur i Skjerstad i Salten hadde 5 personer plukket med seg noen få liter
multer hver. De ble i herredsretten funnet skyldige etter straffeloven §399 jfr. §400 annet ledd og anket over lovanvendelsen og saksbehandlingen. Høyesterett tok enstemmig avstand fra forsvarerens påstand om at lovens uttrykk « multebærland » var ensbetydende med « multemyrer ». Uttalt at lovregelen må anvendes på enhver forekomst av multeplanter uansett voksestedet, forutsatt at den dekker et område av noen størrelse og har en viss rikholdighet slik at utnyttelsen har økonomisk verdi for grunneieren. Men 3 dommere fant at dommen måtte oppheves på grunn av utilstrekkelige domsgrunner, da herredsretten ikke hadde gitt en fyldestgjørende beskrivelse av terrenget. Kilde: tauboll.no

Telefonsjikanedommen - En mann var tiltalt for på kveldstid å ha ringt en gift dame flere ganger på en slik måte at oppringningene fremstod som sjikane. Personen var tiltalt etter straffeloven § 350 som gjorde det straffbart å forstyrre ”den alminnelige fred og orden”.

Byretten tolket straffeloven § 350 slik at bestemmelsen omfattet de telefonoppringninger som mannen hadde gjort og at han derfor kunne straffes. Dette var ikke Høyesterett enig i. Høyesterett la til grunn at telefonoppringningene var gjort i sjikanehensikt, og at handlingen var klart straffverdig. Høyesterett uttalte imidlertid at telefonopprigningene forstyrret damens private fred, og ikke den alminnelige fred. Høyesterett tillot derfor ikke en utvidende tolking av uttrykket ”alminnelige fred og orden”. Det fantes da ikke lovhjemmel.

Videospiller-dommen (Rt-1998-774): Forbrukerkjøper fikk medhold i krav om retting av en mangel ved en videospiller, jfr. kjøpsloven §34 (1). IR-mottakeren - en enhet som fanger opp lyssignaler fra fjernkontrollen - sviktet etter tre og et halvt års bruk. - Uttalt at det ikke var grunnlag for i forbrukerkjøp å oppstille en særlig bevisbyrderegel til fordel for forbrukerkjøpere. - Med hensyn til spørsmålet om svikten representerte en mangel, ble lagt til grunn at tilfellet lå utenfor bestemmelsene i kjøpsloven §§17 flg, og at man derfor måtte bygge på et ulovfestet mangelsbegrep. Dette måtte for elektriske komponenter som normalt har lang teknisk levetid, ikke er utsatt for vanlig slitasje og ikke
trenger vanlig vedlikehold, bestemmes ut fra en normalforventning hos forbrukerkjøpere. Kilde: tauboll.no