www.drevja.com Hovedside Ti. 30. mai 2017
Meny

Drevja barnehage
Granmoen skole
Verktøysmia  

Flytur - Drevja

Veg
Fv. 78 Ømmervatn
Halsøy-Hjartåsen
Halsøy-Leirosen
Holand-Brattlia
Toventunnelen
Tovenveien Velf.

Bysprinten
Mosjøen Båtforening
Norges veteranforb
Vefsn jeger- og fisk

Sangen om fjellet


Værvarsel Drevja

 


 


Redaktør:
Webjørn Solli
webjorn.solli (a)
gmail.com

Riktons rotur våren 1940
04.11.2006 13:36
Hovedside >

Det hele startet i 1938, da fikk Rikton jobb på hurtigruteskipet "Sanct-Svithun". Våren 1940 var Sanct-Svithun i dokk ved Klaseskjær i Stavanger. Da krigen brøt ut arbeidet Rikton med reparasjoner og overhaling av motorene på skipet.

Den 9. april 1940: Rikton og resten av mannskapet som fortsatt var tilbake på "Sanct-Svithun", ble vekket med følgende rop: - Vi er i krig med Tyskland!

Det kom som et sjokk på alle, ingen ombord på Sanct Svithun var forberedt på at det skulle bryte ut krig.

Etter en uke etter krigsutbruddet, ble mannskapet på "Sanct-Svithun" beordret til å gjøre tjeneste på lokalbåter som ble satt opp for å transportere folk ut av byen. Rikton havnet på lokalbåten "Sauda". Det var trengsel for å få være med lokalbåtene. Folk gikk ombord og de fleste spurte ikke engang hvor rutebåten gikk, hovedsaken var at de kom seg ut av byen.

Rikton var ombord på "Sauda" fram til 23. april. Da møtte han opp hos politiet og ba om å få passerseddel for å reise heim til Helgeland. En av årsakene til at Rikton og det øvrige mannskap på rutebåtene ville bort fra denne trafikken var at tyskerne etter hvert beordret lokalbåter til å gå i transport for seg.

Odd Berntzen og Nils Kitteng jobbet sammen med Rikton på hurtigruta. De bestemte seg for å hoppe av på Sandeid i Vindafjord kommune, her var kirken åpen for overnatting - et fredelig sted å sove.

Dagen etter var de med en pulje på ca. 30-40 personer på en lastebil og kjørt over Ølen og videre med båt til Stord.

På Ølen var det en norsk forlegning med 14-15 mann. Nå bestemte Rikton og vennene hans, at de skulle bli soldater, så fikk heimturen vente. De fortsatte turen innover til Tysnes med båt. Her meldte de seg for en tropp soldater hvor en fenrik var den øverste befalingsmann.
Hele tiden var det mange tyske fly. Det kom en tysk vaktbåt, de begynte å skyte på den, det skulle de aldri ha gjort. På den måten røpet de hvor de var.

Rikton var knapt 2 døgn i forlegningen. De overnattet i et telt. Andre dag etter skyteepisoden, der - slik Rikton uttrykte seg - "dalagubban" skulle ta tyskert'n med bjønnbørser, fant Rikton og vennene hans ut at de måtte komme seg unna før tyskerne kom tilbake.

De oppsøkte en kjøpmann på Tysnes og ble godt mottatt.
- Sæl du båtæ, - eller kanskje finnes det en skikkelig færing tel oss?
- Færing?
- Ja, en skjikkele båt.
- Det er jo bare å beklage, men færing er en uvanlig båttype på disse traktene. Jeg har selv vært notmann og hatt bruk, men dette har jeg sluttet med for 20 år side nausttaket har jeg en lettbåt fra denne tiden, men de neppe brukbar for den har hengt i taket i 20 år.
- Ja, men båten kan jo va bra før dæ.
- Ja, selvsagt kan den være det, men dere kan forstå meg når jeg ikke vil ta ansvaret for å selge dere båt som jeg neppe selv tør å sette på vatnet.
Dæ kostæ vel ikkje någo for å få sjå båten?

Og kjøpmannen ble med ned til naustet og viste fram sin vare.
- Å, dæ e ein sån strilbåt vi kallæ. E trur båten e krute god den tel vårres bruk. Vi ska bærre sætt den sjøn for når den får trutten litt ska dågger få sjå den hell senæ mål.

Kjøpmannen hadde ingen innvendinger mot det, og kjøperne hadde heller ingen betenkeligheter selv om det ikke var færing de fikk tak i.
- Ka ska du ha før'n?
- Kan vi si 12,- kroner for båten og årene? - Ja, vi te'n for dæ, men har du margarin?
- Margarin?
- Du skjønæ vel at hvis vi har margarin og kjør i revån på'n så tættæ vi dæ mæste.

Båten var bedre enn de kunne frykte. Den var ikke så lekk som de hadde trodd, og med margarin son tettingsmiddel så de fram til å kaste loss. Disse såkalte stril båtene var oppbygd av bare 6 bord, 3 bord på hver side, og båttypen var holdt for å være sjøsikker. Båten var ca. 70-80 cm høy. Lignet på en to roms færing, ca 14-15 fot lang. Det var en god båt, lett å ro.

Samme kveld satte de seg til årene og begynte å ro nordover. De gikk i land på Korsnes og oppsøkte et handelshus. Her ble de godt mottatt av frua i huset. Hennes mann var reist ut i krigen og var tatt til fange, nå satt hun foreløpig og ventet på hva utfallet ville bli.

På spørsmålet om hun hadde seil til strilbåten, var hennes svar at de bare måtte gå ned til naustet og forsyne seg av det de måtte finne. Her ble et segl funnet fram og tatt med. Frua ville ikke ha noen betaling så det var bare å si takk og gå.

Seilet ble ikke rigget på, de rodde videre og kom til Herdla. Her fikk de på ny en nesten rørende mottakelse av en kjøpmann og hans frue. Dette var en lørdagskveld og de fikk vaske og fli seg til helga. Også her var det god oppvartning, de hadde ikke ledige soverom så de måtte overnatte i selve butikken.

Ved 7-8 tiden om morgenen ble de vekket av vertsfolket og frokostbordet var alt dekket. Som om ikke dette skulle være nok, så hadde frua alt laget middagen ferdig; kjøttkaker, poteter og grønnsaker. De hadde gjort vertsfolket oppmerksom på at de ville begynne ferden nordover alt på søndags morgen, og derfor var middagen gjort ferdig og slått over i et spann så de kunne spise den senere på turen. Da alt dette var klart, ble de på ny tatt ned i butikken der vertsfolkene hadde tatt fram en margarinkasse av tre. Slike var vanlige den gang, og den rommet 36 kilo. Denne var blitt fylt med forskjellige matvarer som skulle få med på turen. - Ja, til og med en flaske appelsinsaft, som var en nærmest ukjent vare den gang, tatt med.

- Hva ville ikke dette koste, tenkte Rikton og Berntzen, men alt var en gave til gjestene på deres videre reise nordover.

På Fedje hadde de kjentfolk, og der måtte de fram. To av arbeidskameratene som ble sendt heim da "Sankt Svithun" lå i dokk, bodde der. Den ene var selveste Anders Tømmermann og den andre var hans sønn.

- Anders Tømmermann, nå skal du få jobb for gammelt vennskaps skyld.
- I huleste, hvor kommer dere fra?
- Av sy'n vel. Vi har båt, åræ og segl, - men ingen tømmermann tel å hjølp oss mæ å rigg båten.
- Nei, si nå heller hvor dere kommer fra og hvor har dere har tenkt dere videre.
- Jau dæ ska vi nok førtæl. - Mæn kan du hjelp oss mæ riggingæ?
- Selvsagt skal jeg hjelpe dere. Det skulle bare mangle. Men vi må da ha tid til å unne oss en kopp kaffe før vi setter i gang med arbeidet.

De var noe uenige i hvor de skulle dra, Odd Berntzen mente de skulle legge kursen over til England, men dette var ikke Rikton Eriksen med på.

- Båten vel nok håll te ein tur over Nordsjøen, men nå ha e då kjøpt båten mæ dæ før auæ å kom me heim tel Hælgeland, så båten og e bi kje' mæ.

Rikton hadde bestemt seg og båten var hans. Han ville heim og var ikke til å rokke i sin bestemmelse.

Diskusjonen ebbet ut og turen fortsatte nordover for seil, og ble det dårlig bør, ble årene brukt. Etter en del overnattinger på land ankom de Florø. Nils Kitteng gikk av på Florø.

Hele vegen nordover hadde de hatt det beste vårvær, men nå begynte det å skye over og regne. Byen var som død og de to besøkende tok havn under et kai der de gjorde båten fast før de la seg til å sove ombord under seilet. Det ble en kald og hustrig natt, men under kaiet var det tross alt god livd for regnet.

Dagen etter var det bra seilvind og om kvelden nådde de fram til Måløy. Etter flere dager ombord i båten og søvn under åpen himmel, bestemte de seg for å ta inn på et overnattingssted for å kunne få hvile ut som folk.

Rikton var heller ikke blakk, syntes han med sine 400,- kroner i kontanter i pengeboka.
Også her ble de mottatt som helter og selv om det var sent på kveld, ble det disket opp med middag.

Mens svinesteken ble fortært, ble det snakket ut med vertsfolket om reisen oppover, og de viste også fram sine identitetskort.

Da de skulle gjøre opp for mat og overnatting, ble de avvist. - Det holder med takk, og så får dere ha god reise videre.

Stadt-havet lå fortsatt foran dem, og her blåste opp til frisk bris fra sydvest og det regnet også. De så seg om etter en høvelig plass for å seile til land og ta inn hos folk. Dette skjedde på Eggesbønes der de ble møtt med den samme gjestfrihet som tidligere Vertsfolket hadde ikke andre overnattingsmuligheter enn en divan i stua, men bare det beste var bra nok.

Dagen etter var det fortsatt frisk bris, - men det var blitt pinsaften og Ålesund skulle de nå før helga ringtes inn.

Odd Berntzen hørte heime i Ålesund og meningen var at Rikton skulle feire pinsen her før han reiste videre.

Selv om de bare hadde fokka oppe, bar det godt fremover gjennom Breisundet og inn til Ålesund.
Dette var altså Odd Berntzens by. Byen var død og folk reist ut fra den. Berntzens foreldre hadde også forlatt byen, men de fikk oppsøkt en søster av ham som tok godt imot dem.

Men pinshelga hadde en ende, og Rikton var ikke så lite ivrig etter å komme seg videre. Nå skulle turen gå alene uten selskap ombord på båten.

- Du må ha takk for laget og god reise videre. - Ja, takk i lige så. Dæ ha då gått bra så langt og då sku dæ nå mangle at ikkje ræsten a tur'n sku gjær dæ.

Slik opphørte det nære samholdet Rikton og Berntzen hadde knyttet i godt og dårlig vær i den lille strilbåten, begge på veg heim våren 1940.

Rikton fortsatte turen nordover alene, han seilte, rodde, sov innimellom og ble mottatt hos gjestfrie folk der han for fram.

På Lepsøyrevet ble han satt på en alvorlig prøve. Det var frisk bris av land og fin seilvind. Plutselig kom det et vindkast og la båten på seilet.

Rikton arbeidet febrilsk for å få båten på rett kjøl igjen, og dette maktet han omsider. Margarinkassen han og Berntzen hadde fått med proviant ved et tidligere besøk hos en kjøpmann, kom nå godt med. Rikton lå i vannet utafor båten og begynte å lense båten ved å ause med kassen. Dette gikk ikke så fort, men det var eneste løsning.

Etter ca. en halv time var strilbåten såpass lenset at han kunne komme seg ombord. Det var hans svømmeferdigheter som berget han. Han og broren Alfon hadde som barn hatt mange svømmeturer til Snertholmen i Forviksundet.

Årene hadde han mistet under kullseilinga, men disse lå og fløt et stykke bortafor. Han tok løs en tofte og karret seg bort til årene og fikk berget dem.

Våt, avkjølt og utslitt etter strabasene tok han peiling på land. En stor hvit gård oppe på stranda dukket etter en stund opp. Han tok sikte på å komme seg dit for å be om tørre klær og hus for natta. I fjæra ble han mottatt av bonden selv, en norskamerikaner, som ønsket han velkommen og hjalp han med båten før de gikk opp til gårds.

Tørre klær, god mat og hyggelige folk gjorde sitt til en hyggelig avslutning på en ellers mørk og uhyggelig dag.

Etter kullseilinga så han ikke noen hus, da han endelig kom til et hus, og så en gubbe som sto i fjæra og tok i mot ham, ble han glad og lettet. Han fikk en fantastisk velkomst.
De hadde en kjempefin gård, med et fint bad. Det var sønnen i huset som drev gården.

Et par dager etter kullseilinga kom han til Bud. Her kjente han fyrvokteren, Rikton så det var lys der, så han satte kusen mot fyret. I tillegg til fyrvokteren, traff han også en Lurøy-fjæring. Følgende samtale utspant seg:

- Ke kjæm du i frå?
- E' kjæm no frå Stavanger. - E' du norlenning?
- Ja, e' e' frå Helgeland og ska heim no.
- Dæ va då et hyggele sammentræff. E ska heim Sandnessyn. Du skjønnæ, e ha gått feskarfagskoler Romsdal'n og dar vart dæ jo stengt då fræmmenfolket kom tel lanne. Dæ vart nå piskanrot bærre rot og kaos med alt.
- Ska du heim tel Sandnessjøen?
- Ja, meininga va no den, men ka pokkern ska folk kom se, her ha jo ikkje gått rutebåtæ.
- Nei, dæ e' vel så, men då brukæ vi åran, og segle har vi - hvis Vårherre vel gi oss bør.
- Ska du verkele heim på den dær båten?
- E du besætt! E heite Lyder Larsen, - kan e få slå lag mæ de?

Slik gikk det til at Rikton hyret på en ny mann som mannskap på strilbåten. Etter en kort diskusjon ble de enige om å gjøre det lange spranget til Kristiansund i ett. De var nå to mann og de kunne avløse hverandre.

Vår Herre ville ikke gi dem bør og seil vind så de satte seg til årene og begynte å ro. Denne etappen skulle bli en av til de hardeste. De satt ved årene og rodde ca. 14 mil. Slikt tar på humøret og de fysiske kreftene. Ved firetiden om til morgenen kom de fram til Kristiansund mer eller mindre urven og trett. Ved kaiet lå lokalbåten "Leksøy" og de rodde bort til den. Vakten ombord gjorde tegn til at de skulle komme ombord og dette ble vel mottatt. De ble videre vist inn i salongen hvor de fikk legge seg.

Litt søvn ble det i de tidlige morgentimene, men så ble de purret med beskjed om å melde seg for skipperen.

De viste fram sine papirer der det gikk fram at de skulle heim til Helgeland. "Leksøy" skulle til Trondheim og var muligens i tysk transport.

- Nå, dere skal heim? - tok skipperen til orde.
- Ja, vi e da på tur. Kanskje vi får følge med opp tel Trondheim?
- Til Trondheim, - var det så?

Skipperen var tilsynelatende uvillig. Han raslet med en del papirer og så ikke helt fornøyd ut.
- Til Trondheim kan dere ikke bli med, men jeg skal love at dere får følge med et lite stykke så skal jeg gi beskjed når dere skal forlate skipet.

Da de ble tørnet neste morgen, var strilbåten tatt i ombord på "Leksøy". Mannskapet ombord var svært imøtekommende og de fikk servert frokost. De fikk ikke være lenge ombord før skipperen beordret at strilbåten skulle settes på vatnet igjen.

Omsider kom de til Neset i Storfosna hvor de tok inn hos en sjømannsfamilie. Her ble de mottatt som venn og kollegaer. Det viste seg videre at det var i heimen til Perry Opsahl, den kjente lettmatrosen fra "Trym", som i 1937 utførte en av århundrets redningsaksjoner i Nordsjøen, de var kommet til.

De begynte etter hvert å nærme seg hjemlige kyster og det ble ikke så mange landganger som tidligere. Det hadde vel sin årsak i at de ble mer og mer opptatt med komme heim. Tyskerne hadde jo etter hvert fått fotfeste over det hele og det hørte nærmest til dagens orden at fly dukket opp over dem, og de så ofte patruljebåter i det fjerne.

Etter en overnatting på Namdalskysten gikk turen for fulle seil inn i deres eget rike, Helgeland.
Uflidd og barket av vær og vind i den skarpe førsommerlufta ankom de Lyngvær på Sør-Helgeland. Rafael Lyngvær tok imot dem med åpne armer og det ble kokt og stekt utfuggelegg i massevis. Alt hva huse hadde å by på, ble tatt fram og det var på alle måter et vennlig vertsfolk. - Ja, det var nærmest som en forsmak på å komme heim. Her fikk de sove ut før denne siste etappen.

Den vitale verten studerte strilbåten nøye før de forlot Lyngvær med kurs for Brønnøysund og videre over Velfjorden til Vevelstad.

- Ja, no e vi framme Lyder.
- Jaggu gjekk ikkje dette å'. Dæ her sku vi ha feiræ, men det får vi vent mæ tel fremmedfolket er reist.
- Ja, når fremmedfålke ha reist.
- Vi må bærre ikkje møss mote før då e vi tapt.

Lyder Larsen fikk låne båten videre til Tjøtta. Derfra skulle han komme seg til Sandnessjøen. De kom heim en uke før Sankthans. Rikton hadde brukt ca. 2 måneder fra Stavanger og heim. Strilbåten som kjøpmannen hadde solgt ham, hadde svart til sine forventninger, - denne kuriositeten av en båt ble knust under en storm på Tjøtta.

Faren til Rikton var død. Broren Gunnar var heime. Han hadde vært i Lofoten den vinteren.
Det ble ei spesiell St. Hans - feiring på Forvik i 1940.

Turen fra Stavanger til Forvik var bare første kapittelet i Riktons dramatiske liv fram til freden 8. mai i 1945.

Kilde: Vår krig av Arnt Åsvang og intervjuer med Rikton bl.a. på Sykehjemmet på Forvik 16. nov. 2003.

Hvis det er noen som har opplysninger om denne turen, så ta gjerne kontakt på e-post;
ws(a)helgeland.com

Tilbake

Historielinker
Digitalarkivet
Folkeskatten 1691-1696
Folketelling-1801-Vefsn
Folketelling-1865-Vefsn
Folketelling-1875-Vefsn
Folketelling-1875-Mosjøen
Folketelling-1900-Mosjøen
Folketelling-1900-Vefsn
Folketelling - 1910
Halsøy songkor 
Hamnøya - bilder
Helgeland Historielag
Historiske kilder
Holmen gård 
Kulturminnesøk
Oladalens venner
Roy Søfting-slekt
Vefsn Slekthistorielag

web: info helgeland