www.drevja.com Hovedside Ti. 25. juli 2017
Meny

Drevja barnehage
Granmoen skole
Verktøysmia  

Flytur - Drevja

Veg
Fv. 78 Ømmervatn
Halsøy-Hjartåsen
Halsøy-Leirosen
Holand-Brattlia
Toventunnelen
Tovenveien Velf.

Bysprinten
Mosjøen Båtforening
Norges veteranforb
Vefsn jeger- og fisk

Sangen om fjellet


Værvarsel Drevja

 


 


Redaktør:
Webjørn Solli
webjorn.solli (a)
gmail.com

Drevjavisa
27.10.2006 12:56
Hovedside >

Fra eldgamle tider har det vært skikk å laga nidviser. De greip gjerne til det når det var noen de ville henge ut.

Drevjavisa var ei slik vise. Både av form og innhold er det et lappverk. At ikke visa har gått i glemmeboken for lenge siden, kommer vel av at den ble sunget på et sted det slett ikke høvde seg. Ho ble sunget i Dolstadkirka første juledag 1722. Presten Ole Broch kunne, som rimelig var, ikke lata et slikt helligbrøde skje uten påtale. Han meldte saka til retten.

Albert Nilsskog har gransket rettsboka som handler om denne saka. Og med han som kilde er det tatt med noe av rettsforhandlinga.

Visa er ikke dikta med en gang eller av en mann, og ho er trolig laga ei god stund før ho ble sunget i Dolstadkirka.

Grunnen til denne striden som var bakgrunn for visa, var en dagligdags hendelse på sildevågen i Leirfjorden. Leirfjorden hørte den gongen til Vefsn.

I 1722 var det et godt fiske der, og det var mange båter både frå Drevja og Vefsn ellers. Ei drivgarnslenke hadde drive på ei lenke som stod for ile (klar til å dras opp), og da drivgarnsmannen skulle dra opp garna, fant han berre halvparten. Etter noe kjeftbruk med eieren av settegarna, som drivgarnsmannen trudde var tjuven, rodde drivgarnseieren bort - og sang Drevjavisa.

Markus Olsson Andås ser ut til å være opphavsmannen til Drevjavisa. Han fekk noen andre i lag med seg, og de ble enige om å synge visa første juledag under høgmessa i Dolstadkirka.
Da gudstjenesten kom så langt at ofringa tok til, (det var et høgtidsoffer til hjelp for de fattige), stemte Jakob klokker i med den kjente salmen: "Al den ganske Kristenhed". Samstundes sette Markus Andås og kameratene hans i med Drevjavisa - "til agtværdige bønders store forargelse".

Høsttinget for Vefsn ble holdt i Kulstadsjøen. Høsten 1723 ble disse stilt for retten:
1. Mathias Anfinsson, Kulstad
2. Markus Olsson, Andås
3. Elias Jonsson, Marka
4. Jon Jonsson, Hals

Det var for å stå til rette for det de hadde med Drevjavisa å gjøre, - "og samme Vises forargelige øven og Brug udi Dolstad kirke sist afvigte Juledag".

Lagrettemennene var:
Jon Øystensson, Nilsskog
Ingebrigt Ingebrigtsson, Kvalfors
Øysten Jakobsson, Moldrem
Mikal Kristensson, Smedseng,
Mikal Pedersson, Herringen
Lars Hansson, Åkvik
Peder Olsson Sund
Lars Jakobsson

Av de tiltalte var det en som ikke møtte, Jon Jonsson. Han hadde tjent hos skipperen på Hals, men på denne tida var han i tjeneste hos Isak på Karveskjeret (i Alstahaug).
Saka ble derfor utsatt til vårtinget for Alstahaug. Det ble holdt i Hellesvik 9. mai 1724.

De saksøkte ville ikke ha noe med visa å gjøre. De forsøkte i det lengste å vri seg fra ansvaret sitt ved å skylde på andre. Men av det som kjem fram under rettssaka, viser at de ikke er så uskyldige som de selv vil ha det til. Etter mange vitneprov mot seg, måtte de innrømme at de hadde sunget visa i kirka under høgmessa juledagen.

Markus Andås måtte innrømme at han har dikta første verset. Det er referert slikt i retten:

Nu kom Drevjemanden fram
Med en stav tre Alen lang.
Deres Kofte er baade vi og si
Og der hang Blå-Hætten attan i til ævig Tid.

Andre verset må Jon Jonsson Karveskjeret ta på seg:
Hør du nu du gamle Rau
Augen stor og Skolten snau
Deres Kofte er baade vi og si osv.

I rettsprotokollen heter det at Markus Olsson Andås
". . . . .. forklarede, at da han forleden Aar var paa Sildtur i Leirfjorden begav det sig at Jon Jonssøn, nu tjenendes hos Isaach paa Karveskjeret, men den tid tjenendes hos Skipperen paa Hals, blev av med sine Garn, som Tomas Ellingssøn fratog ham, fordi han med sine Drivgarn kom Tomas' Garn, der stod Ile, for nær. Efter nogen Skjænderi dem imellem roede Jon Jonssøn ærgelig sin Vei og begyndte at synge noget av samme vise, og det var første Gang han hørte den. Da han kom Hjem igjen, hørte han at Visen var bleven almindelig, baade unge og gamle sang den, og selv Børnene paa Prestegaarden, hvor Deponenten da tjente, sang og nynnede paa den.
. . . . .. Da han kom til Vaagafisket nu sidste Vinter, hørte han Visen sunget paa en helt anden Maade end tidligere og med saa mange Tillæg, at han fik en stor Avsky for samme Drevjevise; deraf sluttede han og, at en aldri alene kunde have digted den, og han sang den heller ikke senere. -".

Etter at alle vitnene var avhørte og det var bevist at de saksøkte hadde sunget visen både i kirka og andre steder
". . . . . erklærede samtlige Anklagede derpaa, at de havde digtet og sunget Visen av Ungdoms Letsindighed, og bad de derpaa ydmygeligen om Tilgivelse, samt lovede, at de efterdags aldrig mere vilde synge eller give Anslag paa at samme Drevjevise blev sunget."
"Citanten bJegjærede derpaa, at paa det saadan slem Gjerning og Eksempel ikke skulde tage Overhaand i Menigheden, maatte de andre til Afsky vedbørlig straffes og mulkteres, samt tillige at betale Sagens Omkostninger."
"Om endskjønt den hele Akt synes at ville anse disse fire Personer som Aktører og første Ophavsmænd til den saakaldte Drevjevise, og Citanten derfor indstiller paa, at de derfor skal ansees med saa meget haardere Straf og Lidelse, saa er det dog tvilsomt, naar de første Vidners Udsagn sammenholdes med de Tiltaltes egen Bekjendelse bliver vel betragtet.

At de 4 Anklagede alene skulde være Componenter eller at de skulde have gjort det meste av den, kan ikke vel skjønnes. Thi det vil klarlig sees af de gjorte Forklaringer, at der haver været mange andre, som haver øvet Kunsten, den ene lagt noget til her og en anden der, ligesom enhver har hatt et hadefuldt Hjerte til sin Næste og appellert til.

Og som nu disse her for Retten viser med Taarer en hjertelig Fortrydelse og vemodig Beklagelse over denne deres Ungdoms Uforstandighed og Daarlighed, lovende og forpligtende sig herefter aldrig denne saakaldte Drevjevise eller lignende slemme og ufordragelige Viser efterdags at synge eller bruge, men alt saadant af ganske Hjerte at hade og afsky, ligesom de hjertelig er bedende Retten ei udi strengeste maade denne deres Forseelse vilde ansee, da bliver for disse Anklagedes bJegaaede Brøde saaledes kjendt for Ret og billigt

At Mathias Anfinssøn Kulstad, Markus Olssøn Andås, Elias Jonssøn Marken, og Jon Jonssøn Karveskjæret bør for denne deres forargelige og usømmelige Sang og dennes Øvelse og Brug baade i Kirken og paa andre steder, ved aabenbar Skriftes Standelse i Dolstad Kirke afbede hos Gud og den fornærmede Menighed deres grove Forseelse og desforuden straffes og mulkteres enhver for sig til de fattige Børns Skoleunderholdning 2 Rdlr. og i denne Sags Omkostninger enhver 8 Skl. danske, alt inden 3 uger. Således passeret dømt og afsagt.
Anders Gyth, cst."

Her er Drevjavisa slik som Hans Nilsson Holand har skrevet den:

No kjem Drevje-me'n fram
mæ senæ pikstavæ tre æl'n lang.
Gråkofto va både vi og si
og blåhetto hang dar attån i
i juleti.

No kjem Drevje-kjerrengan fram,
snør-luren hang og seklo rann.
Di ofræ præsten en skjelleng hell to.
Klokkar'n fekk inkje, så måle ut-go
i juleti.

No kjem småtaus'n treppan fram,
lomman utånpå skjørtan hang.
Di va så kaut, di va så staut,
di va så enfållo så tvåro i graut,
i juleti.

Kom no fram du Drevje-Knut
mæ den mæræ du stal dar ut.
Ståkkjen va tvær, å mæræ va sjær,
så får han all nattæ å ropæ:
pro mær, pro mær!

Drøvlands-me'n oppi en båt,
hestrompo skar di a tett innåt.
Kjeipan di vest både att og fram,
di kastæ i ålvæ et levenes lam.
Dæ va i stor skam.

No kjem du fram, du Drevje-Rau,
Auon va stor og skolten va snau.
Mæ krullæ hår og pikje skjegg,
han pekkæ sin pikstav i kjerkje-vegg,
i juleti.

Kommentar: Ut-og, "go" er gammel for å gjø i preteritum (imperfektum) (å gjø som hunden)

Siste verset har forfatteren fått av Albert Nilsskog, som igjen har fått det fra sorenskriver Fr. Havig. Det kan ikke ha vært slik i begynnelsen, for i første verset er skolten snau, og i siste verset er håret krølla. Det er vel helst to vers som er blanda sammen.

Ser en på vise med litt kritikk, er det lett å sjå at det ikke er same mannen som har laga alle versa. De tre første som har end- inga "i juleti" er trolig laga av same mannen, og ble trolig sunget i kirka. Men de andre er dikta av noen annen, og hører nok til de versa som er laga av et "hadefuldt Hjerte til sin Næste", som det heter i rettsutgreidinga. Begge disse versa er adresserte til navngitte personer, - Drevlands-mennene og Drevje-Knut, og de har ikke endinga "i juleti".

Drevjavisa hører til ei forgangen tid. Men fortsatt finner vi igjen noe av den same tenkemåten i mange bygder eller bygdelag: Jeg er bedre og klokere enn de andre. Men det gir seg sjelden så krasse utslag som i Drevjavisa.

Markus Olsson var berre ungdommen da han var med og laga Drevjavisa og sang ho i kirka.. Han tjente hos hr. Ole Broch på Dolstad. Han gifta seg siden til jord på Andås. Han var en aktverdig mann i bygda. Han var gift to ganger. Andre kona hans var i fra Forsmo i Drevja.

Kilde: Drevjaboka av Gunnar Holand

Tilbake

Historielinker
Digitalarkivet
Folkeskatten 1691-1696
Folketelling-1801-Vefsn
Folketelling-1865-Vefsn
Folketelling-1875-Vefsn
Folketelling-1875-Mosjøen
Folketelling-1900-Mosjøen
Folketelling-1900-Vefsn
Folketelling - 1910
Halsøy songkor 
Hamnøya - bilder
Helgeland Historielag
Historiske kilder
Holmen gård 
Kulturminnesøk
Oladalens venner
Roy Søfting-slekt
Vefsn Slekthistorielag

web: info helgeland